Hopp til innhold

Grethe Bartram

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grethe Bartram
Født23. feb. 1924[1]Rediger på Wikidata
Aarhus
Død23. jan. 2017Rediger på Wikidata (92 år)
Vessigebro
BeskjeftigelseKollaboratør, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
NasjonalitetKongeriket Danmark
Grethe Bartram på Commons

Maren Margrethe Thomsen, tidligere Maren Margrethe «Grethe» Bartram, ("Thora", født 23. februar 1924 i Aarhus i Danmark, død 23. januar 2017 i Vessigebro i Sverige)[2] var en dansk angiver som under den tyske okkupasjonen av Danmark angav minst 53 medlemmer fra motstandsbevegelsen til tyskerne og var derved skyld i at en stor del av den kommunistiske motstandsbevegelse i Aarhus ble satt ut av spill. Hun angav også sin egen bror, sin ektemann og nære bekjente.[3]

Hun ble etter krigen dømt til døden, men ble benådet av kong Christian X og fikk dommen omgjort til livsvarig fengsel. I 1956 ble hun løslatt, og oppholdt seg siden i Falkenberg i Sverige.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Grethe Bartrams foreldre og deres omgangskrets var medlemmer av Danmarks Kommunistiske Parti (DKP). Hjemmet var fattig. Hun vokste opp som nummer to av åtte barn. Faden, Niels Peter Christopher Bartram (født 1896) var sønderjyde og hadde derfor deltatt i første verdenskrig på tysk side. Grunnet granatsjokk under krigen hadde han tungt for å arbeide, men han han hadde fått skapt et lite sykkelverksted.[4]

Som 13-årig forlot Grethe Bartram skolen og arbeidet et par år på Den kellerske anstalt i Brejning, før hun fikk arbeide på Mammens Æskefabrik i Aarhus. Som 16-årig ble hun gravid og 12. juli 1941 ble hun gift med en ung maskinarbeider, Frode Thomsen (f. 1920), som hun hadde møtt på eskefabrikken. Samlivet opphørte i sommeren 1943 og sønnen, Benny Gudmund, ble satt i pleie hos svigermoren, hvorpå Grethe Thomsen ble ansatt på Den kellerske snstalt i Brejning som husassistent.

Angiveri under okkupasjonen

[rediger | rediger kilde]

Hennes storebror Christian Bartram og hele familien var under okkupasjonen engasjert i illegalt arbeid. I september 1942 hadde det danske politi utlovet en dusør på 1000 kroner for opplysninger om en formodet sabotasjebrann 15. september mot et uniformslager i Skorups Skrædderværksted i Fredericiagade i Aarhus.[5] Via broren fikk hun opplysninger om hvem som hadde vært involvert og gav disse opplysninger videre til politiet. Saken ble oversendt til de tyske myndigheter etter at sabotørene var anholdt av politiet. Som resultat av Grethe Bartrams opplysninger ble fire personer som direkte hadde vært med ved aksjonen anholdt, og det samme skjedde så Christian Bartram, som hadde skaffet bensin fra farens verksted til bruk ved brannstiftelsen. Den ene av de fire brannstiftere flyktet, men de øvrige tre ble den 2. desember 1942 idømt ti års tukthus, mens Christian Bartram ble idømt ett års tukthus.[6] Under rettssaken etter frigjøringen fremførte Bartram at hadde om hadde visst at saken ville bli overdratt til de tyske myndigheter, ville hun ikke ha angitt personene.[7] Ved samme leilighet angav hun som det eneste motiv at «hun hadde lyst til å tjene det utlovede beløp» (hun var ikke tiltalt for dette forhold, da det ikke var omfattet av Straffelovstillegget). Med til bildet hører at hennes mann sommeren 1942 hadde vært utsatt for en alvorlig arbeidsulykke hvorpå han tilbragte lang tid på sykehuset, noe som satte den unge families økonomi under press.

I tiden etter deltok hun i det illegale arbeidet. I mars-april 1944 ble hun fast angiver hos Gestapo i Aarhus og mottok ifølge egne angivelser 5-700 kroner om måneden for angiveriet.[8] Hun angav senere at hun opprinnelig hadde kontaktet Gestapo for å få frigitt broren Hans Andreas Bartram, som 25. november 1943 var blitt idømt to års tukthus i Tyskland. Samtidig fortalte hennes kontaktperson, Hermann Rothenberg at DKP-formannen Aksel Larsen under forhør hadde videregitt mange opplysninger som for henne legitimerte at hun også kunne gjøre det samme. Sommeren 1944 ble hele den lokale ledelse av det kommunistiske motstandsarbeidet rullet opp på bakgrunn av hennes opplysninger.[9]

Tilliten til henne i motstandsbevegelsen var på dette tidspunkt stadig stor, og i august 1944 ble hun sendt til København som representant for motstandsbevegelsen for å få etablert en ny ledelse i Aarhus. Siden hun på dette tidspunkt mottok penger av både Gestapo og DKP, kom hun under mistanke fra motstandsbevegelsens side. Hun fikk det derfor arrangert slik at hun ble anholdt av Gestapo og anbragt i Frøslevleiren. Det var imidlertid ikke tilstrekkelig til å fjerne motstandsbevegelsens mistanke, og da de var blitt sikker på hennes skyld, forsøkte de å likvidere henne. På et tidspunkt var «Leif» (Einar Sørensen), en meget aktiv likvidator, og tilsynelatende så tett på henne at han kunne ha skutt henne, men han kjente henne kun fra bilder og turde ikke skyte.[10] Den 12. desember 1944 ble hun på Kaserneboulevarden forsøkt likvidert ved et nakkeskudd,[7] men overlevde, ettersom våpenet var av for lite kaliber.

Hun ble innlagt i Aarhus, men av sikkerhetsgrunner flyttet til det tyske lasarett i Fredericia. Her fortsatte hun med å virke som angiver og ga opplysninger til «Dr. Peters», dekknavn for Olaf Christian Quist, som ble likvidert på Hotel Royal 29. april 1945,[11] og August Robert Glaner.[12] I et brev til moren, skrevet på lasarettet i Fredericia i februar 1945, heter det blant annet: «Men som sagt, der kommer snart Penge fra mig, jeg er jo ikke tabt bag en Vogn, og jeg er nu engang ikke skabt til Fattigdom, og jeg skal ogsaa nok vise jer at jeg skal blive rig engang…»

Den lokale motstandsbevægelse hadde sporet henne og arbeidet med å få henne likvidert av den såkalte L-gruppen. Men da man var klar til nok et forsøk, var hun ikke lenger i Fredericia, idet Gestapo hadde sendt henne til Tyskland som rekonvalesent. Etter å ha kommet seg efter likvideringsforsøket virket Grethe Bartram i Flensburg inntil hun i mars 1945 ble ansatt hos Gestapo i Kolding, hvor hun var frem til den tyske kapitulasjon. Den 5. mai 1945 var hun i Esbjerg, hvor hun oppholdt seg i Gestapos hovedkvarter da det ble sprengt i luften, og hun ble såret. Hun kom seg raskt og reiste på sykkel til Kolding for å søke hjelp. Men Gestapo var allerede flyktet fra Staldgården. Hun ville forsøke å slippe ut av landet forkledd som Røde Kors-søster, men vernemakten kunne ikke hjelpe med dette; i stedet fikk hun 25 ekstra patroner til den pistol hun hadde fått ved sin ansettelse hos Gestapo i Kolding. Hun flyktet til Brejning, hvor hun ble anholdt 10. mai 1945 av den lokale motstandsbevegelse.

Rettssak, dødsdom og benådning

[rediger | rediger kilde]

Ved den etterfølgende rettssak kom det frem at hun hadde angitt 53 personer. Av dem var 15 blitt utsatt for tortur, og 35 var endt i tyske konsentrasjonsleirer. Av den siste gruppe var åtte døde eller meldt savnet. Hun tilstod de fleste forhold, og 29. oktober 1946 ble hun dødt til døden ved Aarhus Kriminalret, noe som ble stadfestet ved Vestre Landsret 22. februar 1947 og ved Højesteret 4. september 1947. Anklageren sa ved sin avsluttende prosedyre 27. november 1946:

Man kan ikke se til Bunds i en anden Menneskesjæl, men vi har set en Afgrund af Afstumpethed, Kynisme, Forfængelighed. Dobbeltspillet har betaget hende, hun har intellektuelt krydset Klinger, hun var ung, men ikke umoden. Hun har stukket sine Kammerater, Venner, pyntet sig med de Judaspenge, hun tjente. På Anklagemyndigheden og Samfundets vegne paastaar jeg Lovens strengeste Straf, Dødsstraffen, bragt i Anvendelse.

Ved behandlingen i Høyesterett ønsket tre av de 11 dommere å idømme livsvarig fengsel, da de la vekt på at hun ikke umiddelbart hadde sett konsekvensene av sine handlinger som personer som hadde vært utsatt for tortur, og at hun var ganske ung på gjerningstidspunktet [13].

Mens Bartram satt i Aarhus Arrest og ventet på sin rettssak, vakte det oppsikt at den aarhusianske avis Demokraten i mars 1946 kunne fortelle at en 35-årig gift arrestmedhjelper gjennom lengre tid hadde stått i et kjærlighetsforhold til Bartram.

Under rettssaken i 1946 ble det utarbeidet en mentalerklæring. Her konkluderte amtslegen at Bartram var begavet, men måtte betegnes som psykopat av den amoralske type, som er selvhevdende og pralende med hang til fantasifulle og løgnaktige innfall, som iverksettes uten hemninger. Dessuten måtte hun anses for et «noget følelseskoldt individ». Da Bartram ble kjent med erklæringen, protesterte hun. Især var hun opprørt over betegnelsen «følelseskold» [14].

I likhet med den eneste andre dødsdømte kvinne ved rettsoppgjøret, Anna Lund Lorenzen, ble straffen endret til livsvarig fengsel ved benådning av justisminister Niels Busch-Jensen den 9. desember 1947. Ministeren anførte ved benådningen at Bartram hadde vært ganske ung på gjerningstidspunktet, hun var blitt oppdratt i en «antireligiøs, kommunistisk og materialistisk Aand», og hun hadde hatt økonomiske vanskeligheter.[15] Benådningen hadde reelt grunn i at man ikke siden 1861 hadde henrettet en kvinne i Danmark.[16] Oppfattelsen var således at man burde unnvike dødsstraff. Justisministeren uttalte også at:[17]

Det er i dette Spørgsmaal hos de fleste Mennesker, det mere følelsesbetonede Moment, der spiller ind. Over for en Kvinde maa naade gaa for Ret. Der foreligger ikke noget om, at Politipelotonerne har nægtet at skyde en Kvinde, men de fleste Mennesker mener, at man ikke bør gøre det.»

Etter løslatelsen

[rediger | rediger kilde]

Etter ti år i fengsel i Horserød ble Bartram løslatt 26. oktober 1956.[18] Hun oppholdt seg etter løslatelsen i den lille svenske landsby Vessigebro i Falkenbergs kommun i Halland. At hun skulle leve skjult under en annen identitet, som det er blitt sagt i dansk presse, er ikke riktig. Hun hadde verken beskyttet identitet eller levde under et annet navn, men under navnet Maren Margrethe Thomsen. Etternavnet er etter hennes fraskilte mann.

Hun bodde fra 1956 sammen med sin svenske venninne og fikk svensk statsborgerskap i slutten av 1960-årene. Hun talte flytende svensk med dansk aksent. Sammen med venninnen drev hun en virksomhet som solgte sportfiskeutstyr. Hun satt frem til 2011 i styret for Vebro Industriaktiebolag, et firma som bedrev handel med sportfiskeutstyr og produksjon elkraft.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Dansk Kvindebiografisk Leksikon[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Bergström, Håkan (31. januar 2017). «Dödsdömd i Danmark efter kriget, nu avliden i Vessigebro». Hallands Nyheter. Besøkt 31. januar 2017. 
  3. ^ Grethe Bartram var Gestapos største stikker.
  4. ^ Wolthers og Herlufsen 2006, s. 83. Familiens adresse fremgår af den illegale publikation Aarhus Ekko, december 1943, forsiden (omtale af dom over 16-årige Hans Andreas Bartram) og 15. december 1944, s. 3 (likvideringsforsøg mod Grethe Bartram), optrykt i DKP og Frihedskampen, bind 17, 1996, s. 141 og bind 18, 1996, s. 214)
  5. ^ Sven Hauerbach: 5. Kolonne. Aarhussabotørernes modige indsats, Aarhus 1945, s. 22
  6. ^ Salmon Hansen: Jydske Sabortører. Willy Samsing-gruppen, Aarhus 1946, s. 7-9 (teksten ligger online her Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.). Fejlagtig angives 1943 som året, da dommen faldt. Aarhus Ekko omtalte dommen i et særnummer 16. december 1942, hvoraf det ses, at årstallet skal være 1942
  7. ^ a b Højesteretstidende 1947, s. 685
  8. ^ Højesteretstidende 1947, s. 685. Et vidne fra Gestapo angav, at Bartram i juli-september 1944 havde modtaget 3/4 af de udbetalte stikkerpenge, der androg 1.200-1.500 kroner om måneden, dvs. ca. 900-1.100 kroner om måneden, Højestretstidende 1947, s. 683
  9. ^ Dansk Kvindebiografisk Leksikon siger 1943, men det stemmer ikke med Tamm 1984, s. 373 og ud fra sammenhængen virker 1944 mere logisk
  10. ^ Niels Åge Nielsen: Mellem jyske modstandsfolk 1941-1945, Forlaget ZAC 1980 ISBN 87-7348-036-3, s. 81
  11. ^ Aarhus under Besættelsen, Aarhus 1946, s. 323
  12. ^ Højesteretstidende 1947, s. 685, Glaners fulde navn fremgår af s. 674 samme sted
  13. ^ Tamm 1984, s. 374
  14. ^ «Gestapo-agenten ”Thora” – Kronik i Jyllandsposten 26.03.2010». Arkivert fra originalen 28. mars 2010. Besøkt 1. februar 2017. 
  15. ^ Tamm 1984, s. 374-5
  16. ^ Ane Cathrine Andersdatter henrettes lørdag den 21. december 1861 ved halshugning på Rødovre Mark (ved den nuværende Annexgårdsvej) for mord på sine tre børn født uden for ægteskab. Hun var den sidste kvinde der blev henrettet i Danmark
  17. ^ danmarkshistorien.dk :: Aarhus Stiftstidende 9/12 1947: "Grethe Bartram benådet"
  18. ^ Tamm 1984, s. 375 skriver 1954, men af s. 458-9 fremgår det, at den første oprindeligt dødsdømte fange først blev løsladt i december 1955 Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Skov Kristensen, Henrik: Grethe Bartram – fra kommunist til gestapoagent, 2010. ISBN 8717041406 / ISBN 9788717041400
  • Erik Haaest, Udyr – eller hvad, 1977. ISBN 87-87503-03-4
  • Ditlev Tamm, Retsopgøret efter besættelsen, bind 1, Jurist- og Økonomforbundets Forlag, 1984. ISBN 87-574-4261-4 (sagen omtales s. 373-375)
  • Flemming Chr. Nielsen, "Dødsdømt – benådet – straffet" i Jyllands-Posten 1. januar 1995
  • Signe Wolthers og Kristian Herlufsen, "Gestopas største stikker" i Samvirke 12, december 2006, s. 82-85
  • Nina Bisgaard, Kvinder i modstandskampen, 1986. Tiderne skifter. 211 sider. ISBN 87-7445-284-3.
  • Henrik Skov Kristensen, Grethe Bartram – Fra kommunist til Gestapoagent ISBN 978-87-17-04140-0
  • John T. Lauridsen (red.), Over stregen - under besættelsen, 2007, ISBN 978-87-02-05199-5, side 53-103: "Thora teilt mit... Storstikkersken Grethe Bateam" af Henrik Skov Kristensen

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Grethe Bartram – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grethe_Bartram&oldid=23186504»